Vipps fra Cosmos

Hva om vi får universell hjelp? Hva om alt har en sammenheng og ingenting er tilfeldig? Jenta du skal møte i denne artikkelen, gjorde som mor sa, og mye løste seg.
Hun måtte ut av komfortsonen og erfare at en som meg ikke er en spåkone som sitter på et loft og holder på med klinkekuler, slik en kammerat sa. Hennes mor var ikke typen som snakket i store ord. Hun var en jordnær enke fra Jæren, og hjemmet hun hadde bygget til seg selv og barna, hadde krevd hardt arbeid og innsats i perioder.
Skrevet av Elizabeth Pedersen
Forandring
I 2020 sa jeg opp jobben, solgte huset og alt uten affeksjonsverdi. Jeg grunnla Nordic Healing og valgte en engelsk vri på firmaet, da planen var å pendle mellom Norge og Australia, etterfulgt av London og New York. Dessverre stoppet pandemien mine internasjonale planer, og jeg ble i stedet strandet på Rarotonga, Cookøyene – en stillehavsøy kjent for å huse faren til Pippi.
Den 10. mars 2020 tok jeg fly fra Sola til London, og det skulle gå noen måneder før jeg kom tilbake. Covid-19 stengte landegrensene bak meg, og da jeg kom til Brunei i Asia, var grensene i Europa stengt. Vel fremme i Melbourne, Victoria, i Australia, ble også Asia hermetisk lukket.
Min daværende kjæreste og jeg fulgte utviklingen i verden og vurderte frem og tilbake om vi skulle dra til Rarotonga eller bli i Melbourne. Vi valgte det første alternativet.
Craig hadde booket en uke på en luksusresort der ett år tidligere. Dette skulle være starten på det nye vi skulle bygge sammen, og etter hvert skulle både store og små i familiene våre pendle mellom Melbourne og Norge, Norge og Melbourne, etterfulgt av London og New York.
Det spirituelle har vært en naturlig del av meg så lenge jeg kan huske. Jeg kjenner ikke til en annen måte å betrakte verden på. Jeg våknet ikke en dag og tenkte: "Nå skal jeg begynne å snakke om ekstremt kontroversielle ting, miste vennenr og la folk tro jeg har blitt gal." Jeg har erfart utallige situasjoner som fundamentalt har forandret min persepsjon.
Verden stoppet opp
To dager inn i oppholdet på Rarotonga fridde Craig. Bryllupet på stranden, med fakler og blomster, valgte vi å utsette til familie og venner kunne delta i feiringen sammen med oss. Dermed fikk forholdet vårt en ny, vidunderlig tvist. Den hemningsløse hverdagen i huset på stranden, i vannet, på scooteren i sol og i øsende regnvær, og fjelltoppene vi utforsket, skulle ikke vare lenge. Alvoret verden sto overfor ble et faktum et par dager senere. Verden stoppet opp, alt stengte, og alt ble farlig.
Om jeg hadde sett min egen fremtid, ville jeg selvsagt ha hoppet bukk over alle strevsomhetene, løst inn lottotallene og bodd på Bali sammen med familien min. Men livet er ikke slik. Jeg ser kun glimt av mitt eget liv og ledes av intuisjonen.
Da Lufthansa fløy verden rundt for å hente hjem skandinaviske turister, innså Craig og jeg en dag at hjemreisen nærmet seg. Australia var hermetisk lukket for min del, akkurat som Norge var for ham, og vi måtte stake ut ny kurs.
Vi levde til det fulle i dagene som kom. Vi badet i lagunen under fullmånen. Vinden, som hadde brukt dager på å nå øya fra fastlandet, tørket håret vårt, og den klare himmelhvelvingen, uten luftforurensning, åpenbarte Melkeveiens magiske verden. Et nettverk av stjerner som er bundet sammen, som også gjennomsyret alt på jorden.
Og på landjorda gikk det frittgående hunder, høns, griser og kyr, samt landkrabber store som katter. Lagunen var et eventyrlig akvarium med utallige små fargerike fisker i det lyseblå vannet, og skilpaddene kom tett inntil oss når vi dykket. Kokken til Dronning Elizabeth serverte oss den ene delikatessen etter den andre. Han hadde åpnet en liten, intim restaurant i sjøkanten og hadde planer om å forlate palasset i London til fordel for dette paradiset. Det må imidlertid nevnes at han var fra Rarotonga.
Hele øya bugnet av frukt og grønnsaker i alle regnbuens farger. Nyfisket tunfisk ble solgt til spottpris.
Vipps, så var jeg hjemme igjen.
Tilbake på Jæren etablerte jeg Studio 3 i lokalene hos en arkitekt. Sakte, men sikkert kom kvinner og menn, barn og unge som trengte min hjelp, og arbeidserfaringene fra Studio 2 på Rarotonga viste seg å være svært nyttige. Kunstnere, rike og fattige, lærere, eiendomsmeglere, reiselivsfolk, byfolk og yogainstruktører hadde alle sine særegne historier som trengte å bli helet, bearbeidet og gitt verdi. Det som hadde vært tiet i hjel, fikk sin rettmessige forsoning, erfaringer fikk mening og anerkjennelse. Og engelskkunnskapene mine fikk en fin oppgradering.
En dag tok en voksen kvinne kontakt, og jeg oppdaget umiddelbart at hun burde undersøkes av lege. Øynene, huden og kroppsholdningen hennes fortalte meg at noe var i gjære, og etter kort tid la jeg merke til mørke flekker på lungene hennes. Kvinnen begynte å gråte og la til at hun hadde vært gjennom en heftig kreftbehandling noen år tidligere. I den senere tid hadde hun dessverre begynt å føle at noe ikke stemte i kroppen.
Det skulle gå ytterligere noen måneder før kvinnen igjen tok kontakt med meg, og da bekreftet hun at det jeg hadde sett, viste seg å være kreft.
Situasjonen var så alvorlig at lindrende behandling ble antydet på sykehuset i Stavanger. Hun bestemte seg for å be om noe mer enn det som ble tilbudt, og i løpet av kort tid fikk hun delta i et nytt medisinsk forskningsprosjekt for kreft. Dessverre skulle det vise seg at hun ble sykere av denne medisinen, og dermed ble behandlingen avsluttet kort tid etter oppstart.
Erkjennelsen av at livet var i ferd med å ta slutt, hjalp henne med å være mer til stede her og nå. I utgangspunktet var hun en rastløs og nysgjerrig sjel, alltid på utkikk, men nå ble selve øyeblikket verdifullt.
Kvinnen kom til studioet mitt hver måned i tiden som kom. Vi dvelte om livet generelt, streifet kort innom sykdom, men mest snakket vi om barn og barnebarn, og beundringsverdig fant hun ro i kropp og sjel. Bestemoren hennes viste seg for meg, da hun kom gjennom fra den andre siden. Hun rullet avisen sammen på sin helt spesielle måte, hun viste meg hvor hun matet fuglene, og som barn hadde kvinnen vært med bestemoren dit. Ektemannen hennes hadde dødd mange år tidligere, og han viste meg blant annet arbeidsstedet sitt. Etter dette falt kvinnen ytterligere til ro i visshet om hvem som ventet på den andre siden. Hun, som alle andre klienter, spurte om det var noe nytt i forhold til Craig og Australia.
Verden hadde forandret seg
Landegrensene var stengt, og det få visste, var at det skulle gå lang tid før de åpnet opp igjen. Tidlig en morgen utpå høsten 2021 kjente jeg meg plutselig veldig trist og gråtkvalt, og det skulle vise seg at kvinnen var død. Sorg er en merkelig opplevelse, og mange opplever døden som noe ugjenkallelig. Den griper uventet tak, men jeg trøstet meg med at vi skulle møtes igjen, hvor var uvisst.
Vipps fra Cosmos
Noen måneder gikk, og rett over nyttår i 2022 mottok jeg en SMS: "Hei! Eg konne tenkt meg å fått en time sjå deg en dag viss det e mulig? Før mor mi døa ifjor så fortalte hu om deg å sa at når hu va dø så måtte eg ta kontakt me deg. Så inått blei du nevnt i en drøm eg hadde, å eg kjente med ei gong at det va på tiå at eg tok kontakt."
Noen dager senere kom den unge kvinnen til studioet mitt. Det ble et sterkt møte, og vi snakket mye om hennes mor. Datteren var den yngste i søskenflokken, og moren hadde fokusert på henne den siste tiden før hun døde, for hun ville så gjerne at datteren skulle være på plass i livet sitt også. De eldste søsknene var vel etablerte og hadde ordnede forhold. Selv om hun hadde opplevd morens sykdomsforløp tidligere, hadde hun håpet og trodd at moren skulle bli frisk igjen. Men når livet ebber ut, kommer sjokket og sorgen som et lynnedslag.
Den unge kvinnen viste styrke og innsikt, akkurat som sin mor. Hun hadde arvet utseendet fra faren. Moren og faren viste seg ganske umiddelbart for meg, og jeg gjenkjente faren fra den gangen moren var hos meg. Han var stolt av datteren sin og hennes sjarmerende og vakre fremtoning, og han bemerket at hun hadde arvet høyden fra hans side av slekten.
Etter morens bortgang ble forholdet mellom søsknene og mors samboer anstrengt, og det var slitsomt for henne å være brobygger mellom relasjoner som stadig gikk i stå. Dette kom i tillegg til hennes egne utfordringer med studier og en alenemor-tilværelse med svært stram økonomi. Sorgen og savnet etter moren var overveldende, og forhandlingene med morens samboer var tidvis krevende.
Under timene med meg finner hun ro. Latter og gråt kommer og går, akkurat som det vanligvis gjør når vi er omgitt av energier fra den andre siden. Vi arbeidet med å etablere kontakt med moren, kjenne energien hennes og forstå hjelpen hun gir, samt i hvilken form og farge den er. Det kan tidvis være vanskelig å oppfatte dette tydelig når man ikke er til stede i nuet. Sorg og stress hemmer oss i å oppdage hverdagsmagien og signalene som synkroniserer veien vår.
Det går noen uker, og hun tar igjen kontakt via SMS: «Er ikke dette deg?» og legger ved et skjermbilde. På vedlegget er det et bilde av meg på hennes avdøde mors Vipps (app betaling), og hun legger til: «Sykt rart. Det er ikke sånn på søsteren min sin telefon, bare min». Jeg forklarer at det er moren som ønsker kontakt med henne igjen.
Noen dager senere er hun tilbake i studioet, og vi fortsetter der vi slapp sist, med mål om å forløse frykt og tvil som fortsatt er til stede. Jeg fokuserte på å skape ro og omsorg rundt det som ennå ikke var forløst. Deretter handler det om å balansere energiene, fornye trossystemet og anerkjenne kvalitetene og ressursene hun har. Så bygger vi trygghet og etablerer en gryende forsoning med det faktum at ballasten hun fikk av sin mor, vil hjelpe henne i sin egen morsrolle, samt å utvikle tillit til andre og livet generelt.
Kvinnen blir sittende i studioet en god stund etter samtlige timer.
I den tredje SMS-en, noen uker senere, står det: «…. du fortalte meg at mor sa jeg skulle flytte snart. Du så flytteesker hos meg. Og i dag var jeg i banken og fikk lån, så jeg har nå kjøpt meg en leilighet, så jeg flytter i juni.»
"Jiiiipiiiii," responderte jeg umiddelbart.
«Ja, veldig kjekt,» skriver hun tilbake, og legger til: «Vett at mor hjalp meg!»
Tvil ble snudd til tro.
Etter hvert ble hun i stand til å åpne opp for at livet kan inneholde noe mer "magisk," noe som gjorde det lettere å håndtere utfordringene hun stod overfor. Hun begynte å forløse blokkeringer og hele dype sår, og hennes engasjement og tro på hjelpen fra den andre siden førte til konkrete resultater, som blant annet et nytt hjem for seg og sønnen. Det er når vi gir slipp på kontrollen at de briliante løsningene åpenbarer seg. Og ofte kommer de i en form vi aldri hadde forutsett var mulig.
Historien beskriver en reise fra den ene siden av sløret til den andre. Den gir et innblikk i de dypere aspektene av livet, og den er en rørende påminnelse om at visse bånd er sterke og varige, uavhengig av tid og rom.